Harehundene i Buskerud
i gamle dager.
Av KNUT LIER
Vår kjennskap til jakthundenes historikk er begrenset fordi det
er så få skriftlige kilder. Og da disse kildene også er vanskelig
tilgjengelig, tror jeg man ofte undervurderer det hundematerial
våre jegere hadde å rutte med i gamle dager. Særlig gjelder dette
harehundene.
I Buskerud var harejakten i gang omkring 1700. Vitneprovene
i en rettssak på Ringerike viser at bøndene drev harejakt på Krok-
skogen i 1716 - det året svenskeslaget sto. Men det er først Guld-
brandson og Sisseners artikkelserie: «Vore støverracer og lidt om
deres oprindelse» som i sin knappe form forteller oss litt mer om
harehundstammene og den store utbredelse harejakten hadde i
gamle dagers Buskerud. Artiklene sto i jegerforbundets Tidsskrift
i 1886-87 sammen med 25 stamtavler over harehunder fra de for
skjellige landsdeler. Her finner vi også navn på jegere og hunder
fra Hurum og Hallingdal, fra Ringerike og Eiker, fra Sande og
Sandsvær. Man sitter igjen med det inntrykket at harejakten den-
gang var mer utbredt enn i dag. Det er muligens også riktig, fordi
den var vår eneste hundejakt inntil 1850-60 årene, og fordi folk
hadde få andre fornøyelser. Harejakt og revejakt sto høyt i kurs
både blant bygdefolk og byfolk og skapte også grunnlag for mye
selskapelig samvær og avkobling fra hverdagen.
Guldbrandson og Sissener hadde ikke noe lett arbeide med å
samle stoffet om våre gamle harehundraser, og de klager over at
opplysningene satt trangt. De gjør heller ikke krav på at deres
arbeide på langt nær er fullstendig. Men tross alt forteller stam-
tavlene meget om jegere og hunder i Buskerud for 100 år siden,
og særlig for de yngre jegere i fylket kan det være nytt stoff.
De fleste vet at kaptein Dunker en periode bodde på Ringerike,
og at han etter noen år i Larvik flyttet til Hallingdal. På denne
måten fikk hans stamme stor utbredelse i Buskerud. Stamtavle nr. 1
i «Våre støverraser -» omfatter da også en dunker-rase på Eiker.
Stamfaren her var den droplete Rap tilh. Thore Sem, Eiker. Parret
med en tispe tilh. Stormoen, Eiker, ga den en droplete (grå) tispe
som havnet hos Andreas Sveaas, Eiker. Hunder av denne stamme
holdt deretter både Sveaas og Rasmus Warlo i mange ledd. Kjøp-
mann Thofte i Drammen hadde en harehund som førte fransk
blod. Parret med den droplete tispa til Sveaas ga den Freya tilh.
Aug. Gregersen, Modum, en bekjent tispe som fikk meget avkom,
deriblant en av Warlos avlstisper. Warlos oppdrett fikk på sin
side stor betydning for Sandsvær-dunkerne.
I Lardal-Sandsvær hadde vi dengang kjente jegere og opdrettere
som O. P. Scherven, Chr. Fossnes, A. Eid og Ola Vines. Skjærum-
rasen (Scherven) og Sandsvær-rasen var kjent over hele Østlandet,
og det var fra dette blodet Feiom 432 tilh. A. Gullowsen stammet.
Feiom er sammen med Ring Poulsson den mest kjente hanhund i
var tidlige dunkeravl, og begge disse matadorene førte Eiker-Sand-
svær-Scherven-blod. En annen jeger og oppdretter, kjent fra Kongs-
berg til Larvik og meget lenger, var Gudbrand Haugen fra Lardal.
På Gudbrands tid hadde Treschow-Fritzøe sin viden berømte forst-
mester N. Ph. Aars, som var mer fryktet enn den russiske tzar. Men
Aars var også i godt lune fra tid til annen, og da drev han hare-
jakt. I jegerforbundets årbok 1902 forteller han om de beste hun-
der han har eiet - og hørt: Brand og Flamme, og skriver: «- mo-
deren Diana kjøbte jeg høsten 1876 af den fremstaaende hare-
jæger Gudbrand Haugen i Lardal som paastod at den i hans eie i
29de led nedstammede fra foged Sommerfeldts og præsten Jens
Aars's hunderrace. Tip-tip-tip-oldemoren havde han altsaa kjøbt af
førstnævnte og givet en fire aars fole i bytte. For den tid at være
vistnok en uhørt hundepris, men for Gudbrand Haugen kom det
lidet an paa prisen naar talen var om jagt, thi for denne ofrede
han alt. Han maatte sluttelig, som det heder, gaa fra gaard og grund,
skjønt han eide to av bygdens allerbedste gaarde, paa hvilke han
til at begynde med sat gjældfri og havde penge tilbedste. Allerede
fra min tidlige ungdom havde jeg gjort bekjendtskab med Gud-
brands hunde, idet oberst Gran og bergmester Holmsen gjentagne
ganger kjøbte hunde av ham. Under min assistenttjeneste ved
Kongsberg Sølvverk ved begyndelsen av 1860 aarene havde jeg
nemlig ofte anledning til at underkaste deres hunde en grundig
prøve. Alle var de fremragende individer paa jagtens omraade.»
Også på Kongsberg bodde mange kjente harejegere. Foruten
nevnte bergmester Holmsen vil vi nevne o.r.sakf. Werenskiold som
var med i dommerkollegiet for harehunder ved jegerforbundets 3.
utstilling i 1887. Likeledes var bergmester Nic. Benj. Møller «en
rutinert og bekjendt harejeger» med stort ry. Men harejakten var
ikke mindre skattet av den jevne, alminnelige mann, og det var
ingen liten skare jegere som dra avgårde lørdagskvelden og ble
oppslukt av de store jaktmarker rundt sølvverksstaden.
Stamtavle nr. 2 i «Våre støverracer -» omfatter harehundene fra
de store Akergårdene, Sogn, Torgersen, Ris, Arnesen, Blinderen, og
Meyn, Sørkedalen. Disse jegerne hentet ofte oppfriskning fra Bus-
kerud og blant dem er førnevnte Freya tilh. Aug. Gregersen, Mo-
dum, Klinge tilh. presten Kierulf, Hallingdal, Alarm tilh. dr. Tor-
gersen og Pan tilh. lensmann Thams. Begge disse bodde også i
Hallingdal, og deres hunder stammet fra kaptein Dunker.
Stamtavle nr. 4 bygger bl. a. på dunkerhunder fra Sande og drop-
lete Freya tilh. bergmester Paaske, Kongsberg. Den stammet fra Jæger,
Løvenskiold Fossum og Findoppa, ant. av Scherven-rase.
Stamtavle nr. 8 omfatter Hygens hunder, og her står vi ved en
hjørnestein i Buskeruds harehundstamme. Prokurator H. F. Hygen
som var født på Odals Verk, flyttet jo i 1840 til Ringerike hvor
han kjøpte gården Sætrang i Haugsbygd og leiet jaktrett i de klas-
siske marker. Om den betydning dette fikk for Ringerikshundene
skriver Sissener: «Hygens hunde som i lengere tid har vært ved-
likeholdt som ren race, har antagelig hatt adskillig innflydelse på
de i Ringerikstraktene forekommende røde hunde, De er middels
store, velbyggede og vakre, i regelen rødgule med hvite tegninger.
Enkelte er sorte og brune. I stamtavlen for Hygens hunder, som
startet på holstensk og engelsk blod, finner vi kjendte Ringeriks-
navn som O. Hurum, Thor Pjåkerud og Chr. Oppen, - alle med
berømte hunder.
Om en av disse hundene, Lystig til Thor Pjåkerud på Tyristranda,
heter det: «Lystig (kjøpt på Modum) var ualmindelig vakker; mid-
delss tor, sort med brune tegninger, godt behengt, havde stort, in-
telligent hoved, var sterkbygget, noget lang, havde rette, velstillede
ben, dobbelte sporer og rett, fin hale. Den tog raskt opp, drev hur-
tig med korte tab, var meget iherdig og udholdende, havde godt
losmål og jog ræv særdeles godt. Efter denne tispe havde oberst-
løytnant Seip avkom indtil 1880.»
Stamtavle nr. 9 tyder på at M. Gjesvold, Hole på Ringerike, har
vætt en kjent og flink oppdretter. Han stilte en tispe på utstillingen
i 1880, og flere av hundene på utstillingen i 1887 var fra ham.
Fargen var stort sett rødgul og hvit, og han bygget sikkert på
samme hundernaterialet som Hygen og Gladtvedt, Det var fra M.
Gjesvold at den kjente oppdretter Trond Enger i Sylling (Arne
Engers far) fikk sin Klinge.
Og så kommer vi til stamtavle nr. 10 som omfatter Gladtvedt-
rasen, kanskje den mest særpregede av alle harehundstammene i
gamle Buskerud. I hvert fall: var den mest romslig. Opprinnelsen
til Gladtvedt-hundene er i «Våre støverracer -» oppgitt å være
Klinge, en dunkertispe som ble parret med Alarm tilh. kaptein
Dunker (neppe hans første hund av dette navn), og dette ga Alarm
tilh. kjøpmann Waagaard i Drammen. Denne hund parret med en
tispe av presten Aars' rase ga den kjente Fyr-Hurum som går igjen
både i Hygens og Gladtvedts oppdrett. Mer skilte man dengang
ikke mellom hygen og dunker. Etter hvert havnet Gladtvedt ved
krysninger mer og mer i røde og hvite hunder, men av kroppsbyg-
ning mer svarende til dunkernes standard, slik vi har den i dag:
«Disse hunde var som regel middels store, førbyggede og noget
lange i kroppen, rødgule med hvide tegninger. De skal jage mid-
dels hurtig, have glat, fint mål og driver både rev og hare. De
har fået stor utbredelse, især over Ringerikstraktene.» Nettopp i
Buskerud og kanskje nettopp med Axel Gladtvedts rase forelå den
største mulighet for en sammensmeltning av de gamle norske hare-
hunder. Den gang hadde det langt større muligheter for en natur-
lig løsning enn da det ble forsøkt 50 år senere.
Tenker man seg at de norske harehunder ikke var blitt delt inn
i to grupper, og at de hadde utviklet seg etter samme mønster
som Gladtvedt-hundene, er det rimelig å tro at vi i dag hadde hatt
et overveiende antall norske hunder av rød og hvit farge. Det var
nettopp fra 1850-årene og utover at disse farge-elementene satte
inn med stor tyngde i Aker, Bærum, Lier, Sylling, Ringerike og
andre områder. Men ved starten av Spesialklub for norske Hare-
hunde var de tross alt i klart mindretall, og da opphørte krysnings-
avlen hvor disse fargene så ofte slo igjennom. Ved utstillingene i
1870--80 årene var henimot halvparten av de utstilte, hunder røde
og hvite med brorparten fra Buskerud. Men etter århundreskiftet
stagnerte denne fargeutviklingen for deretter å gå tilbake.
Blar man videre i de gamle stamtavler, finner man stadig flere
hunder fra Buskerud: Florian til presten Aars i Lier, Freya til Op-
pen, Sokna, Haydêe (fransk) og Leka, begge fra Wefferstad i Lier,
hunder fra Hofgård på Eiker og G. Thofte i Drammen; Diana, Hali
og Chasseur, alle fra K. A. Berg, Sokna; Klinge til løytnant Seip,
Ringerike; tispe fra O. Rishovd, Modum, og hanhund fra Waa-
gaard i Adalen.
Om ovenfor nevnte tispe Hali, rødblakk med hvite tegninger,
oppgir eieren, proprietær K. A. Berg: «- hun er middels stor,
godt behengt, kraftig og noget lang, har pene og gode ben, lang
og rett men noe tykk hale. Hun er livlig, udholdende og lydig,
har passe stort udslag, hurtig søg og optag, driver ,hurtig med korte
tab, står for berg, har et stærkt mål og jager ræv.»
Tross de knappe kilder som foreligger, får man et levende inn-
trykk av at harejakten sto høyt i kurs i gamle dagers Buskerud, og
at det fantes en utmerket harehundstamme spredt over hele fylket.
Stamtavlene i «Våre støverracer» er bare en ramme, men vi har
også en annen kilde som hjelper oss å fylle ut bildet av en for-
gangen tid. Det er de tre utstillingene som Jegerforbundet avvik-
let i 1877, 1880 og 1887. Blant de Buskerudjegerne som møtte der
med sine elghunder, finner vi Ole H. Rustaden fra Adalen, brygge-
rieier Reif fra Kongsberg, R. Lassen fra Snarum, Anders A. Strande,
Adalen, O. Ellingsen, Vestfossen, Helge Waagaard, Adalen, Karl
Gram, Drammen, smed P. Jensen, Hønefoss, smed Syver Jensen,
Wager, Hønefoss, Oscar Wager, Hønefoss, Thorleif Bache, Dram-
men, E. Kahrs, Hønefoss, og Peder Carlsrud, Ringerike.
Blant de Buskerud-jegere som møtte med harehunder finner vi
L. Schwencke, Lier, B. Hygen, Ringerike, Martin Gjesvold, Ringe-
rike, H. I. Kihle, Hønefoss, O. P. Foss, Vestfossen, landhandler
Thorrud, Sande, Peter Sørsdal, Lier, Andr. Sæthre, Hurum, garver
C. Nielsen, Drammen, CorneHus Sveås, Eiker, Søren Asnes, Sande,
Axel Gladtvedt, Hønefoss, Amund Fossesholm, Vestfossen, Edv,
Arnesen, Drammen, C. Burud, Norderhov, Johan Utvedt, Norder-
hov, T. Enger, Hole senere Sylling, L. Libakke, Hole, L. Urvigen,
Hole, Chr. Wiig, Hole, Joh. Sørum, Hole, C. Thv. Asa, Norderhov,
Hans Hammerengen, Hønefoss, H. A. Korsbøen, Snarum, ing. Aug.
Tobiesen, Kongsberg, foged Linthoe, Kongsberg, fullm. Th. Thue-
sen, Berger Fabrikker, S. Kjennerud, Drammen, Elling E. Øderud,
Ringerike, løytnant Hofgård, Lier.
Med fuglehunder møtte bl. a.E. Kjækstad, Røyken, L. Schwencke,
Lier, proprietær Wollebæk. Lier, kaptein Wollebæk, Drammen,
Karl Gram, Drammen, sakf. Wærenskiold, Kongsberg, og Johannes
Solberg, Ringerike.
For de eldre jegere i Buskerud i dag vil vel mange av disse
navn vekke kjære minner, og mange av de yngre jegere finner
kanskje slektninger blant dem, og jeg tror derfor de forsvarer sin
plass i jubileumsboka.
Dommerkollegiet for harehunder ved utstillingen i 1877, som
besto av kaptein J. Gran, proprietær Chr. Husebye, skogfoged Meyn
og forvalter Sverdrup, gir en vurdering av hundemateriellet som er
meget interessant, først og fremst fordi den bryter med den vante
oppfatning at det sto så dårlig til. Det heter: «Den oprindelige Aar-
sag til Udstillingen var de klager der i de senere Aar fra mange
Hold var fremkomne over vore Hundes, specielt Harehundenes De-
generation. Og det var saaledes den almindelige Mening fra visse
Hold, at man ved en Udstilling blot vilde kunde vise hvad vi ikke
havde, og at det saaledes tydelig maatte lægges for Dagen Nød-
vendigheden af, at indføre udenlandske Racer til Ophjælp af vore
vanslægtede Støvere. Uagtet man tilfulde indser det Nyttige og
Nødvendige i at complettere vore Støvere ved Hjælp af udenlandsk,
specielt engelsk Blod, tror vi dog efter det Resultat Udstillingen
gav kunde udtale, at vi endnu eie saa mange Exemplarer af for-
trinlige Støvere, som have alle ydre Kjendetegn paa at være ædle
Dyr, og ovenikjøbet med lange Stamtavler, at man trygt kan paa-
staa, endnu ikke at være renons paa Excemplarer hvoraf vi kunde
danne gode og godt udseende Hundestammer, uden absolut at
behøve at tye til Udlandet. At vore Støvere ved Indblanding af en-
gelsk Blod vil vinde betydelig, navnlig en finere Næse, anser man
imidlertid for en afgjort Sag; der forefandtes paa Udstillingen Exem-
plarer af blandet engelsk Race med fremtrædende godt Udseende.»
Stoffet i denne artikkelen er kanskje sammentrengt og tørt, men
likevel håper jeg at enkelte vil skimte gamle dagers Buskerud og
i korte blink se for seg ringerikingene i vadmelsklær og plugg-
støvler med sine røde og hvite bikkjer i kobbel, på vei til den
første «Udstilling i Christiania» - eller Gudbrand Haugen i går-
den hos foged Sommerfeldt med en fireårs fole for å bytte til
seg harabikkje. Hans mangel på måtehold er et kjent begrep i
jakthundenes historie. Så galt var det nok ikke med de andre kjente
jegerne i Sandsvær-traktene, selv om det sto droplete og svarte
dunkere på en hel rekke av gårdene oppetter dalen - mange før-
steklasses hunder.